Mine science fiction noveller
Det jeg liker best, både å lese og skrive, er science fiction. Jeg har lest en mange noveller, skrevet noen få, og fått publisert enda færre:
Sommeren 1998 kunne vanskelig kalles for sommer i Oslo; det var kaldt og det regnet mye. Bra var det! Selv hadde jeg permisjon fra begynnelsen av juni, fullstendig uten forpliktelser. Mine planer var blant annet endelig å få skrevet ned noen av ideene mine. Det dårlige været denne sommeren, var sterkt medvirkende til at jeg tilbrakte mer tid foran PC'n enn ved Huk eller på golfbanen.
Noe av det jeg skrev i min lediggang, var SF noveller. Utpå høsten sendte jeg disse inn til et forlag. (Første bolk.) Før jeg hadde rukket å få disse bedømt, skrev jeg ned enda flere. (Andre bolk.) Men så fikk jeg en grundig refusjon på den første bolken. I tillegg ble golfbanen ble stengt og badesesongen var definitivt over. I begynnelsen av 1999 var jeg derfor tilbake i fast jobb, og fortsatte med det frem til mai, 2002.
Senere i 1999 samlet jeg sammen alle mine SF noveller, både de fra første og andre bolk. Jeg gikk gjennom disse, luket ut noen feil, gjorde et par endringer, og sendte dem inn til en novellekonkurranse. Resultatet ble syv av dem på trykk i NOVA 2000 fra Bok og Magasinforlaget. Var jeg fornøyd? Jo, visst! Senere har det slått meg at av alle de som fikk sine noveller med i denne samlingen, var det antageligvis jeg som fikk flest refusjoner. Men, bevares, jeg er fortsatt fornøyd.
Jeg vil her ta med noen setninger fra novellene og legge til et par om ord om hver enkelt av dem; litt om bakgrunnen, inspirasjonen og annet som kanskje er relevant. Dette gjør jeg litt for min egen skyld, litt for lesernes skyld og litt for moro skyld.
En muligens totalt irrelevant opplysning:
Kun Folk kan temmes
og Negerfarmen kom
fra den andre bolken. De andre novellene har altså tidligere
vært bedømt som alt for dårlige. Takk
pris jeg er av typen som stort sett aldri kaster noe som helst.
En ny sjanse (3.087 ord)
Utdrag fra historien ... - Etter som årene gikk, merket jeg at jeg begynte å påvirke tingene. En fotballspiller som ellers ville ha laget et mål som gjorde landet sitt til verdensmester, gjorde det ikke likevel. Hvorfor ikke? Det kan være mange forklaringer. Kanskje han tidligere på dagen hadde hørt en av mine melodier som påvirket ham? Kanskje han hadde sittet på i en bil som en av mine fabrikker hadde laget? Alle disse små, små forandringene, er mer enn nok til at mennesker gjør tingene litt annerledes. Den fremtiden jeg skapte, ble etter hvert totalt forskjellig fra den jeg husket. De melodier som jeg husket, men ikke stjal, ble aldri laget likevel. Noen av komponistene ble ikke en gang født. Selv nasjoners skjebne ble annerledes enn hva jeg husket.
Historien bygger på en dagdrøm jeg antar de fleste har av og til. Jeg er heller ikke den første som har laget en historie basert på en slik idé. Men i det minste prøvde jeg å komme med en original (?) forklaring hva som egentlig skjedde. To historier har utvilsomt vært kilde til inspirasjon: My Object All Sublime av Poul Anderson og Edmond Hamiltons Exile. Personlig vurderer jeg sistnevnte som noe av det beste jeg har lest innen science fiction.
Utdrag fra historien ... Hvem er så vi som står bak dette brevet? Kort fortalt er vi troll. Ja, nøyaktig de trollene du har lest om i legendene. For det finnes virkelig troll. Det er ikke noe overnaturlig med oss. En gang var vi mennesker, eller i det minste menneskelige vesener som bodde her oppe, helt nord i Europa.
Begge mine foreldre kom fra Finnmark. Min mor mente at hun som barn en gang så en trollunge. Hun løy ikke! Men jeg må vel kunne si at hun selvsagt kan ha misforstått et eller annet. Kanskje noen av de andre barna lurte henne? Personlig tror jeg ikke på troll. Men av og til, når jeg for eksempel går inn i en mørk og tåkelagt skog, ville jeg ikke bli så veldig overrasket om det skulle dukke opp en liten trollunge foran meg.
Utdrag fra historien ... - Vet dere hva? Jeg var en av de soldatene som ble sendt ut for å lete etter kjærligheten. Ja, en gang i tiden var også jeg en tapper og modig soldat som så gjerne ville imponere dronning Aia. Den gang var jeg stolt av mitt sverd og min flotte uniform. Men da jeg fikk høre hva dronningen hadde gjort, innså jeg hvilket fjols jeg var. Siden da har jeg vandret rundt på denne planeten i håp om å finne ett eneste barn som virkelig kan gi kjærlighet til min dronning slik at hun våkner. Det jeg nå lurer på, er om det finnes et slik barn her i kveld. Skal vi se?
Denne historien hadde jeg i hodet mitt i flere år før jeg skrev ned et eneste ord. Jeg vet jeg fikk ideen etter å ha lest Langeren av John Verley. Men hvordan den inspirasjonen virket, har jeg ennå ikke forstått. En annen inspirerende historie var utvilsomt Barry B. Longyears Nyheter fra jorden. Jeg hadde nesten glemt den fortellingen. Men da jeg i ettertid leste den på nytt, ble jeg overrasket over likhetene. Troen på min egen originalitet og skaperevne, er sterkt svekket. Jeg slet mye med starten på innledningen til historien, og ble egentlig aldri fornøyd. Heldigvis var det Ellen T. Andersen som løste problemet ved å fjerne hele innledningen som jeg hadde omskrevet omtrent en million ganger. Plutselig ble historien god, og av historiene som kom på trykk, er dette den eneste jeg virkelig er tilfreds med. (For alle de andre, har jeg en vag følelse av at de kunne vært bedre hvis jeg hadde brukt en fire-fem år på å bearbeide dem.)
Utdrag fra historien ... - Enkelt og greit er dette et stoff som blir laget i hjernen, tydeligvis under spesielle omstendigheter.
- Hva slags omstendigheter?
- Det vet jeg ikke.
Fredrik kunne videre fortelle at han hadde klart å fremstille større mengder av dette stoffet. Han gav det til noen laboratorierotter, men merket ingen reaksjon. Han gav seg selv en liten dose, men fortsatt ingen reaksjon.
- Jeg antar at sterke følelsesmessige påvirkninger er nødvendig både for å sette i gang produksjonen av dette stoffet og for å bli påvirket, sa han. - Men dette er bare teorier fra min side.
- Vil en slags ekstase hjelpe? spurte jeg.
- Ja, kanskje. Det at fetteren din ble frelst på et slikt hallelujamøte, passer godt med mine antagelser. Siden dette stoffet er et narkotikum, kan man si at han er blitt narkoman på en annen måte.
- Han er altså avhengig av dette stoffet?
- Ja, utvilsomt. Det er derfor troen hans er så viktig, ikke hva han tror på.
En bekjent ble medlem av scientologene i 1986. I kjølvannet av dette, har jeg sett en god del på denne og andre tilsvarende sekter med hjernevaskete medlemmer. (Selv er jeg for tiden formann i FRI, Foreningen Redd Individet.) Selve novellen er en salig blanding av fakta, mine egne frustrasjoner med tøvsugere og en idé jeg har om hvorfor folk så gjerne vil tro på irrasjonelle ting. (Ja, jeg var også medlem av et politisk parti en kort periode. Og, ja, jeg holder også med Liverpool, selvsagt!) Slutten på historien ble slettes ikke slik jeg hadde planlagt. Nok en gang var dette en historie som begynte å leve sitt eget liv. (Heldigvis for det! Min opprinnelige idé om hvordan historien skulle slutte, ville gjort slutt på vennskapet mellom de tre kameratene.) Er det noen som husker Harland Ellisons nydelige Star Trek episode The City on the Edge of Forever? Det er den hvor Joan Collins spiller a very attractive social worker som blir forelsket i kaptein Kirk. Måten hun drev sitt suppekjøkken, ligner veldig på hvordan heltene i min historie driver sin menighet. (Repriser er det fullt av på TV. Men den egentlige Star Trek viser de aldri. Sukk!) Mye av historien er utvilsomt også inspirert av Michael Schimmels Siste Stikk. Jeg prøvde (forgjeves?) å kopiere stemningen fra hans historie.
Hamburgernes endetid (2.950 ord)
Utdrag fra begynnelsen av historien ... Ordføreren var oppriktig glad i sin by. Han likte menneskene, veiene, bygningene og naturen omkring. Hans store mage tydet også på at han likte spisestedene i byen. En av grunnene til at han var så populær, var at man ofte kunne treffe ham på steder hvor de serverte hamburgere. Derfor likte han ikke helt det han nå fikk høre. Lederen for et programvarehus, Fredriksen het han, hadde sendt et brev til ordføreren. I brevet hevdet han at det om tre måneder ville skje noe i denne byen. Dette noe ville gjøre slutt på alt salg av hamburgere.
Jeg gikk en kveld gjennom Romsås og hørte to som snakket om en jobb den ene hadde fått på McDonald's. Det gikk ikke mange skrittene videre før ideen bare slo ned i meg. (Ja, jeg har ofte snudd i døra på McDonald's grunnet lange køer.) Hadde det ikke vært for at Datatilsynet både vil og skal sette sine begrensninger, ville det være fullt mulig å lage slike ekspertsystemer. På den annen side er det er vel fullt mulig å lage slike systemer selv uten bruk av ekstern datainnsamling?
Utdrag fra historien ... Han slapp å være ensom. Det var nok av dem som tok ham med på det som måtte være av interesse. Men likevel var det noen ganger han følte seg utenfor. Det var for eksempel når jevnaldrende dro av gårde for å studere. Da de kom tilbake, merket han en viss sjenanse fra deres side. Det varte ikke lenge, men det var som om de var ute av trening når det gjaldt å omgås slike som ham. Han følte seg også utenfor hver gang noen giftet seg og fikk barn. Han visste at dette var noe han for alltid ville være utelukket fra. Men likevel var det aldri noe vondt han opplevde fra sine sambygdinger. Alle ville han det beste, så godt de kunne. Men akkurat det gjaldt ikke de fremmede, de fra andre steder. Av og til kom slike til bygda. Han skjønte de var usikre på ham. Det var som om hans idioti var skremmende. Han visste ikke hva som var verst, det å bli ledd av, det å bli ignorert eller det at de fremmede krampaktig prøvde å behandle ham som om han var normal. Han likte ikke de fremmede.
Nok en variant av ukjent helt redder landet, imperiet eller jorden. (Den første slike historien var kanskje Brown on Resolution av C. S. Forester?) Opprinnelig hadde jeg tenkt å la idioten leve videre. Men med en gang man starter på slike historier, begynner de å leve sitt eget liv. Beklager, helten måtte dø! Og, ja, jeg er klar over at slutten ble litt vel svulstig. Tja, kanskje juryen oppfattet den som en parodi, hva vet jeg? Men det var ikke ment som det! Eller ... ?
Utdrag fra begynnelsen av historien ... - Ja, her har du altså kontoret mitt. Velkommen skal du være! Du er faktisk den første negeren som har vært her inne.
- Jo, jeg har selvsagt snakket med andre negre tidligere. Jeg må jo nesten det siden jeg driver en negerfarm. Men jeg har aldri latt noen av dem komme inn hit. Uansett er du den første frie negeren jeg noen sinne har truffet, den første fra en negerplanet. Som alle andre første gangs opplevelser, er det jo litt uvant. Det må jeg vel kunne si? Men du har selvsagt truffet mange hvite før, du! Jeg må si jeg er litt imponert over motet ditt. Jo da, jeg vet du har garantier fra stort sett alt som er av offentlige kontorer. Rent juridisk er vel du bedre beskyttet enn det jeg er. Men likevel, det er ikke så lenge siden vi hadde de verste rasekrigene. Fortsatt er det nok av de som vil drepe negre, med eller uten garantier i lomma. Så mot har du, og det respekterer jeg, enten du er hvit eller neger.
En periode var jeg litt redd for å bli anmeldt av en eller annen antirasistisk organisasjon grunnet denne historien. Men med tanke på reklamen dette ville medført, er jeg nå nesten litt skuffet over at slikt ikke har skjedd. Er historien rasistisk? Vel, det var ikke slik jeg mente den. Ei heller har jeg fått noen klager så langt. Ideen fikk jeg etter å ha lest Jostein Gaarders Sofies Verden. Det var der en kort fabel om en hønsegård. Hva måtte vel ikke hønene tro om denne guden av en bonde som hver dag gav dem mat. Denne gudstroen ville nok bli en smule svekket den dagen bonden kom for å hakke hodene av dem. Opprinnelig ble ideen utviklet til et sted hvor en gruppe mennesker levde herrens glade dager inntil noen anså dem for velfødde nok til å spises. Men jeg klarte aldri å bestemme meg for hvem disse noen skulle være; andre mennesker? Noen fremmede? Jeg fikk liksom aldri historien til å stemme. Det vil si jeg fikk ikke gjort den ferdig, men selve historien begynte å leve sitt eget liv. Plutselig en dag var liksom historien der, fiks ferdig i hodet mitt. Nesten litt kjedelig å lage historier på den måten. Jeg har lest om kvinner som føder mens de er ubevisste; de føler også at de har gått glipp av noe.Teknikken med å fortelle historien kun gjennom munnen på den ene personen, har jeg rappet fra Mannen som kom for tidlig av Poul Anderson. Den historien fant jeg - selvsagt - i en tidligere NOVA bok: Tiden og Stjernene.
Hva med alle de andre historiene mine? Jeg har dem fortsatt
liggende. Av og til dukker det også opp nye ideer i hodet
mitt. Men så var det å få tid og ork til
å skrive dem ned. I perioden fra desember 1998 til sommeren
2002, fikk jeg kun skrevet ned to og en halv historie. I mellomtiden
har jeg fått ideer nok til gudene-veit-hvor-mange. Akk, jeg
tror jeg er litt for lat til å ha en slik fantasi. Dessuten
er det så mye annet gøy jeg bør, kan og
skal drive med.
Men jeg tar selvsagt i mot tips om nye novellekonkurranser.
Skriveren min er klar til å skrive ut historiene
når det måtte være ...
PS, 2/8-2005:
I forbindelse med en SF-kongress i Oslo, ble det avholdt en
novellekonkurranse; hvilket jeg har blogget om:
http://rhj.info/blogg/2005/07/og-dermed-ble-jeg-nominert.html
Resultatet av 10 stemmer for min novelle; 6, 5 & 0
stemmer på de tre andre. Ikke av de helt store
mengder av stemmer, men jeg bøyer meg uansett ydmykt for
demokratiets makt 
  |