Mine normale noveller, dvs. ikke science-fiction ...
Alt i alt har jeg fått publisert seks ordinære noveller. Den første i 1992, den siste (så langt) sommeren 1999. Her presenteres de, alle som en ... mer eller mindre ...- Slik det må være, 1992
- Stevningen, 1993
- Mitt beste bridgeminne, 1998
- Spesialslaget, 199?
- Løftet om en dans, 1999
- Badedag, 1999
De upubliserte novellene forbigås herved i stillhet ...
Slik det må være (978 ord)
Utdrag fra begynnelsen av historien ... For meg vil det vidunderligste mennesket alltid være en gammel tannløs kvinne. Jeg var den første og høyst sannsynligvis den siste hvite mann hun noen gang så. Hun hadde hatt mange navn. Først var hun kjent som datter-av-sin-far, deretter en kort periode som kone-til-sin-mann før hun ble mor-til-sine-sønner. Men til slutt kjente alle i landsbyen henne som "Waniya", den eldste. I den tiden jeg tilbrakte i landsbyen hennes ble hun også kalt "Wonomi", mor til den hvite.
Novellen ble skrevet våren 1992 i forbindelse med en konkurranse arrangert av Innvandreretaten. Jeg tapte, men som nummer to, tjente jeg et par tusen kroner og fikk novellen på trykk, både i Innvandreretatens avis Det nye Oslo og i novellesamlingen TO VERDENER.
Stevningen
En kriminalnovellen jeg skrev ved påsketider 1993. Den kom på trykk i Alle Menn, visstnok på slutten av året. Innholdet var forandret en god del, muligens også tittelen. Det tragiske er at jeg aldri fikk noen betaling fra Saxon Forlag for denne historien. Vel så tragisk er at jeg nå ikke finner noen kopier av novella.
Mitt beste bridgeminne
(1.281 ord)
Utdrag fra begynnelsen av historien ... Bridge? Det er noe jeg spiller så sjeldent som mulig. Det er ikke det at jeg misliker spillet, tvert i mot. Men de eneste ganger jeg har tid og mulighet til å spille bridge, er når jeg sitter i fengsel. Som profesjonell innbruddstyv, prøver jeg derfor å begrense disse mulighetene.
Ved påsketider, 1998, nevnte min fetter for meg at Norsk Bridgeforbund utlyste en novellekonkurranse med temaet «Mitt beste bridgeminne». Jeg fikk raskt en idé til en novelle, og rakk og skrive den ned og sende den av gårde før fristen utløp, 1. juni. (Det var minimum tre deltagere, antageligvis ikke flere. Jeg kom visstnok på annenplass. Siden jeg ikke en gang kjenner bridgereglene, var vel ikke mer å forvente?)
Hva var så mitt utbytte av novellen? Null og niks! Jeg hørte aldri noe som helst fra Norsk Bridgeforbund. Jeg har kun min fetters ord på at novellen virkelig kom på trykk. Hverken han eller forbundet har noensinne sendt med en kopi av novellen på trykk. Hvis det er slik brigdespillere oppfører seg, gir jeg herved blaffen i å lære meg det spillet.
Utdrag fra historien ... Men det var ikke bare på grunn av hans spesialslag at alle på banen kjente til Olaf. Han var av den typen som alle likte. Dukket det opp noen nybegynnere, som kanskje var litt usikre på golfetikette og de mildt sagt kompliserte reglene, var det Olaf som hjalp dem. Var det noe arbeid som måtte gjøres, var Olaf blant dem som stillte opp. Han var alltid vennlig og blid. Hadde man noe å fortelle, lyttet han tålmodig og interessert. Han var selv et oppkomme av gode historier, men visste også når han skulle holde kjeft. På en golfbane er kanskje det mer viktig enn noe annet. Kort sagt, Olaf var av den typen man likte, og gjerne ville gå en eller flere runder sammen med.
Jeg spiller en del golf, dvs. jeg prøver å spille en del golf. Hovedproblemet mitt er at jeg står altfor nær ballen etter å ha slått. Det fine miljøet i Groruddalen Golfklubb inspirerte meg til å skrive en novelle som ble godtatt av Golfavisen og som der fikk der en egen side: http://www.golfavisen.com/spesial.html. Hvor grundig denne godkjennelsen var, er selvsagt en helt annen sak
Utdrag fra historien ... 
- Takk, kjære ungdommer, takk! Som det så uhøflig ble påpekt, er jeg nå blitt en gammel mann. Femti år er jeg blitt, og nye femti år vil jeg nok aldri få oppleve. Før den tid, er jeg utvilsomt blitt til støv under marken hvor dere vandrer. Derfor har jeg tenkt å be dere love meg en ting.
Det ble nok en liten pause før han fikk samlet seg igjen.
- I kveld skal dere danse en dans til ære for meg. Det setter jeg pris på. Men hvem vil huske meg om et halvt århundre? Derfor vil jeg at dere alle løfter høyre hånd og sverger følgende ed: Jeg lover herved at om nøyaktig femti år fra denne dag av ...
Alle andre rakte opp sin høyre hånd, og alle gjentok de det han hadde sagt.
- Jeg lover herved at om nøyaktig femti år fra denne dag av ...
- ... vil jeg, så fremt jeg er i live og mine ben kan bære meg ...
- ... vil jeg, så fremt jeg er i live og mine ben kan bære meg ...
- ... møte opp på dette sted, presis klokken seks, og danse en dans til minne om meg!
- ... møte opp på dette sted, presis klokken seks, og danse en dans til minne om deg!
Den gamle mannen nikket takknemlig på hodet.
- Og da kan vi kanskje sette i gang musikken igjen?Musikken spillte opp igjen, denne gang en vals. Og nok en gang danset hun.
Høsten 1998 deltok jeg også i en novellekonkurranse. Jeg tapte, men fikk samtidig et tilbud om å selge to av novellene, hvilket jeg takket ja til. Den første kom på trykk i Hjemmet, nr. 25, 22. juni, 1999. Alt i alt en søt liten historie som tar utgangspunkt i en nedlagt danseplass like ved Stenbruvann. Men for femti år siden var det en dansekveld på denne plassen og det ble der avgitt et løte om å møtes et halvt århundre senere ...
Utdrag fra historien ... 
Fremtid, 16 år senere Det er høstkveld. Hun sitter på en kjøkkenet med en kopp kaffe. På gulvet leker veslejenta. Det er fortsatt to måneder igjen før lillebroren blir født. Hun tenker tilbake på den badedagen. Hvor lenge siden er det hun hadde en slik dag, fullstendig uten forpliktelser? Hvordan klarte de seg så lenge uten skikkelig mat, uten toalett, uten kaffe? Alt ble liksom så komplisert etter den dagen. Anne-Lill døde. Selv fikk hun mensen og hår på steder hun slettes ikke ville ha det. Så ble det studier, arbeid, gutter og ekteskap. Så ble de endelig foreldre med de forpliktelsene det medførte. Visste hun den gangen på Stenbruvann at hun var lykkelig? Tenkte hun over at dette kanskje var den siste dagen hun virkelig levde som et barn? Nei, slikt skjønner man for sent.
- Anne-Lill slapp alt dette tenker hun og føler seg med en gang litt skamfull. Hun ser ut av vinduet, på mørket og regnet som slår mot ruta. Hun ser også sitt eget speilbilde. En kvinne, høygravid, voksen, gammel. Plutselig begynner hun å gråte.
Veslejenta ser forundret opp på sin mor. Hun reiser seg opp, tar ut smokken og rekker den frem. Nå er det veslejenta som vil trøste mamma.
Den andre av novellene jeg fikk solgt til Hjemmet og som kom på trykk i nr. 33, 17. august, 1999. Denne tok utgangspunkt i noen barn på en flytebrygge på Stenbruvann 28, juni, 1994. (Samme dag som Norge spillte mot Irland i fotball-VM.) Dette var en sånn historie som begynte å leve sitt eget liv. Men det gikk over fire år før jeg begynte å skrive ned et eneste ord! Men da var histrorien stort sett ferdig, så selve skrivingen gikk raskt. En annen sak var at histrorien hadde utviklet seg såpass mye at jeg jeg bare kunne ta med en brøkdel av det som skjedde.
Hva er det så historien handler om? Tja, som tittelen sier, dreier det seg om en badedag, hvordan en jente opplever den, hva hun opplever den nærmeste uken etterpå, og hvordan hun som en voksen kvinne tenker tilbake på denne badedagen. Døden, og det å føde barn, er et gjennomgangstema. Et par pussigheter med denne historien:
- jeg, som barnløst hankjønn, hadde overhodet intet grunnlag for å skrive om et slikt kvinneliv
- det ble en av de beste historiene jeg noensinne har skrevet
POSTSUKK: I forbindelse med denne
siste novellen klarte Hjemmet å byttte om mitt fornavn og
mellomnavn. De la til minst en skrivefeil og fjerna den setningen jeg
hadde jobba mest med. (Jeg virkelig slet med
å få den til, og den ble god!)
Fjerningen av den setningen gjorde at handlingen ble en smule
merkelig!? Men, tja, slik er det vel bare?
PS: 2/9-2005, 19:15, kom jeg på en mulig logisk brist i historien. Så langt har jeg aldri truffet noen jenter som både bruker smokk, og som kan snakke rent. Akk!
