BLOGG; rhj

Vel oppe på Lilloseter i dag. Overraskende varmt! Jeg la meg nedpå en av benkene og nøt at sola svei i ansiktet. Deilig!

Og mens jeg lå der, fikk jeg overhørt en samtale. (Noe med skrekkhistorier fra verkstedet til Birger N. Haug på Ensjø?) Så gikk i hvert fall én av dem som snakket, og det ble stille. Helt stille! Og min bevissthet ble gradvis redusert.

Jeg vet ikke om jeg sovna. Men jeg slumra utvilsomt. Merkelig det å skjønne at det man tenker på, er bare tull. En slags drømming i halvvåken tilstand?

Etter hvert kom jeg litt til meg selv igjen. Det var stille, helt stille. Noen meter bortafor satt det en dame og leste i en bok.

- Som du snorker, sa hun.

Var det en spøk? En morsomt bemerkning for å sette i gang en samtale? Eller var hun rett og slett sur. Når man fortsatt er delvis i drømmeland, klarer man ikke helt folde ut de sosiale antennene. Jeg mumlet visst en eller annen unnskyldning. Og jeg ble møtt med taushet. Ble hun forvirret over at jeg kanskje ikke tok en spøk for en spøk? Jeg vet ikke.

Normalt er det hyggelig når damer kommenterer at jeg snorker. Men dette var liksom ikke helt stedet og tiden for slikt? Dama var i hvert fall seriøs når det gjaldt det å lese. Hun satt rett i skyggen fra flaggstangen.

Det var bra jeg våknet! En halvtime senere ville hun ha sittet på ansiktet mitt

PS: Det kan jo nevnes at det jeg kom hjem, var jeg mer opplagt enn noensinne etter en trimtur. Så nå har jeg skjønt hvordan man skal trimme:

Løpe, sove & løpe!

Godvær for resten av høsten er nå bestilt!