En avisvogn til besvær

Høsten 1987 flyttet jeg til Romsås. Jeg prøvde et abonnement på Aftenposten. Fikk så et tilbud på datidens Arbeiderbladet og prøvde det en periode. Aftenposten var bedre! Jeg hadde nok gått tilbake til dem hvis det ikke var for én filleting.

Jeg mente nemlig at jeg meldt fra til Aftenposten om at jeg ville stoppe abonnementet. Men de fortsatte å sende meg aviser. Da de endelig stoppet med det, sendte de meg en regning for disse ekstra avisene som jeg ikke hadde bedt om. De ville ikke svare på konkrete spørsmål fra min side. Jeg fikk kun standard svada tilbake med trusler om inkasso hvis jeg ikke betalte. Så mye penger var det ikke snakk om, så jeg betalte. Men jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle abonnere mer på den avisen før jeg fikk disse penga tilbake.

Selvsagt har jeg aldri sett noe mer til de penga. Grovt sett har jeg dermed spart minst et halvt hundre tusen kroner på å ikke abonnere på Aftenposten i årene som har gått siden da. En annen morsom ting er at jeg har hatt en praktfull unnskyldning på lager hver gang noen senere har prøvd å selge meg et abonnement. Selvsagt har ikke disse selgerne noen myndighet til å betale meg tilbake penger. Og dermed får de heller ikke solgt meg abonnement.

Hvilken konklusjon kan man trekke fra dette; rent bortsett fra at jeg er en sær og vanskelig kunde? Jo, at Aftenposten muligens mangler et system for toveis kommunikasjon i salgsapparatet. Selgerne får sikkert mye informasjon fra ledelsen om hvordan de skal selge aviser. Men har de et system for at ledelsen kan få informasjon fra selgerne? Ingen av de selgerne jeg har vært i kontakt med, har så langt vist noen som helst interesse for hvorfor jeg ikke vil abonnere. Salg eller ikke salg, der og da, er det eneste de er interessert i.

Noe lignende gjelder kanskje også for distribusjonen. Her på Romsås er det stadig avisvogner henslengt. For noen år siden tipset jeg et avisbud jeg kjente om en slik vogn som lå i en grøftekant. Han var totalt likegyldig. De siste månedene har det også i borettslaget mitt stått et par vogner hvor låsene er brutt opp. Hver dag går det to avisbud gjennom borettslaget. De må da se disse vognene. Men de gidder ikke si fra, og vognene blir stående. Nå forsvinner de nok snart i forbindelse med vårdugnaden.

I mellomtiden har barna stor glede av å leke med dem. Ja, minst én voksen også. Selv hadde jeg stor nytte av en av disse vognene på mandag. Jeg skiftet fra vinter- til sommerdekk på bilen. Å bære slike hjul et par hundre meter, er tungt. Slike vogner viste seg å være meget godt egnet for transport av dekk