Når man ikke gidder å reise seg

Sist mandag hadde jeg endelig fått satt meg ned i reclainer'n. Laminatplata på armlenene og den bærbare oppå der igjen. Dyp konsentrasjon med å formulere en litt viktig epost. Da ringte det på døra.

- Skal jeg gidde å åpne? spurte jeg meg selv.

Stort sett alle jeg har lyst til å få besøk av, pleier å ringe på telefon først for å høre om det passer med et besøk. Og da pleier de å ringe på nede på tablået ved inngangen til oppgangen, ikke på døra til leiligheten. Hvis det er noen andre som ringer på døra, pleier det som oftest å være

• selgere,
• religiøse fanatikere eller
• naboer som skal spørre om et eller annet.

Naboer hjelper jeg mer enn gjerne, men frykten for selgere og/eller fanatikere gjorde at jeg valgte å ignorere dørklokka.

Det ringte en gang til, kraftigere. Jeg var like lat.

Det ringte en tredje gang, kraftig og flere ganger på rad.

- Kan det være en krise på gang?

Men, nei, hvis det f.eks. var snakk om brann eller noe som hastet, ville jeg ha hørt løping i trappa. Jeg ble sittende.

Senere fikk jeg høre fra en nabo at det hadde vært lisenskontroll. Søren ôg, da gikk jeg glipp av muligheten til å terge en tidligere politimann à la det jeg gjorde for to år siden! Vel, fyren visste nok at jeg var hjemme. Jeg hadde på både lys og radio. Jeg tror nok jeg klarte å terge ham likevel

Uansett så fikk saken et lite etterspill. I går ringte det en fyr for mobiltelefonen da jeg var ute en tur. Han hadde den typiske politimester-Sebastian-stemmen; høflig og korrekt da han informerte meg om at det var lisenskontroll på gang. Jeg sa, nok en gang som sant var, at jeg hadde ingen TV. Det virket liksom ikke helt som om han trodde meg. Han mumlet et eller annet som hverken var takk eller unnskyldning, og la så på.

Og hva så med neste gang det ringer uventet på døra? Jo, jeg tror jeg skal prøve å åpne. For jeg kom på en ting i forbindelse med det som skjedde for to år siden. Fyren den gang påstod at han visste at jeg hadde TV. Jeg blir litt sur når folk står og lyver meg rett opp i trynet. At det er snakk om en tidligere politimann, gjør ikke saken særlig bedre. Siden sist har jeg kjøpt en MP3-spiller med opptaksmulighet. Kan være morsomt å dokumentere en slik løgn og legge den ut på nettet

PS1: Fyren som ringte i går, hadde først prøvd å ringe fasttelefonen. Han oppgav ingen beskjed på telefonsvareren; det gjør slike folk aldri. Men all ros til ham fordi han ikke gjemte seg bak et skjult nummer. Da fikk jeg via telefonkatalogen.no også bekreftet at han virkelig var en tidligere politimann:

Dette er vel en fyr som jobber på provisjon. Jo flere unnalurere han tar, dess mer penger. Ikke rart han er så ivrig. Om det var ham som jeg fikk besøk av for to år siden, vet jeg ikke. (Jeg spurte ham om det i går, men fikk ikke svar.) Uansett har disse folka utvilsomt et økonomisk motiv for å ha et fleksibelt forhold til sannheten!

PS2: På mange måter passer dette godt med den Stalin-boka jeg leste. Jeg har da ikke gjort noe ulovlig, men forfulgt blir jeg likevel. Skjønt folk som levde under Stalin, opplevde vel aldri at politiet unnlot å arrestere dem hvis de bare lot være å åpne døra?