Utviklingen av et bilde

På torsdag blogget jeg om en bråstopp i Lillomarka for å ta et bilde. I ettertid irriterte jeg meg over at jeg ikke brukte mer tid på det motivet. Lørdag tok jeg med et litt bedre kamera for å ta et litt bedre bilde. Jeg kom også frem litt tidligere på dagen, og dermed var lysforholdene litt bedre. Og jeg fikk til et bilde hvor jeg var fornøyd med både vinkel, lysforhold og motiv:

Men, akk, med normal størrelse viser det seg at bildet var altfor uskarpt:

Jeg prøvde også et uten noen folk i lysåpningen:

Og det ble som jeg fryktet. Hele bildet ble liksom dødt. Altså var det bare å vente på at det skulle komme noen flere skiløpere. Jeg ble kald og litt lei. Men jeg fikk da til ett bilde som både var noenlunde skarpt og hadde med minst én skiløper:

I ettertid er jeg usikker på om jeg setter pris på den andre skiløperen til høyre. Uansett så fikk jeg da med bildet som nummer 155 i den bildekavalkaden som jeg blogget om tidligere.

Jeg skulle gjerne blitt der lenger. Men jeg begynte å fryse. Da jeg kom frem til Sinober, merket jeg at jeg var for kald og sliten til å gå lenger innover i marka. Så da ble det nok en gang at jeg snudde der

PS: Æres den som æres bør. Inspirasjonen til disse bildene har jeg utvilsomt fått fra W. Eugene Smiths The Walk to Paradise Garden:

Fyren var tidligere krigsfotograf. Jeg mener å ha lest at han i 1946 var deprimert over alt han hadde sett og fotografert under 2. verdenskrig. Men så en dag så han dette motivet med barna sine. Bildet gav ham livslysten tilbake. Kanskje en legende? Uansett så var han i stand til å se motivet, og klikket seg deretter til velfortjent berømmelse.