Solformørkelsesopplevelser

Sist mandag, 3/10, var det delvis solformørkelse i Norge. Selv var jeg på en handletur da. Hvor dette var, spiller ikke så stor rolle. Men det var ikke i Oslo.

Jeg kom i snakk med landhandleren akkurat da dette begynte. Jeg spurte han om han skulle følge med på solformørkelsen.

- Ja! svarte han.

Men akkurat som med dama i en tidligere blogging, fikk jeg følelsen av at heller ikke denne nye landsmannen helt hadde forstått hva jeg spurte om.

Litt senere ruslet jeg langsmed en grusvei; sekk på ryggen og kamera i hånden. Jeg prøvde å ta bilder à la de Eirik Newth tok av en tidligere formørkelse. Jeg fikk da til noe:

Det kom et par damer gående forbi meg. De lurte kanskje på om hva jeg drev på med? Det å studere og fotografere trærnes skygger på veien, er visst ikke en helt normal oppførsel i Norge, hverken i Oslo eller andre steder.

- Følger dere med på solformørkelsen? spurte jeg.
- Ja, ja!
- Det er mulig å se den på veien.
- Ja, ja, svarte de enda ivrigere.

Det at de begynte å gå en smule raskere vekk fra meg, er kanskje en indikasjon på at de nok ikke anså meg som helt tilregnelig? Jeg følte meg som Hubert Humphrey i den spøken jeg fortalte om tidligere.

Litt senere prøvde jeg å fotografere min egen skygge mot en garasjevegg:

Dama som bodde litt lenger oppe, lurte veldig på hva jeg drev på med.

• Jeg begynte å forklare,
• hun ble nysgjerrig og
• jeg ble invitert inn på kaffe og kaker.

Jeg var både kaffetørst og småsulten, så det passet bra. Jeg fikk demonstrert, og dama fulgte opp.

Og hun fikk til en liten solformørkelse i hånda:

Gøy