Røre, men ikke se

I 8. klasse hadde jeg valgfaget bruk av skrivemaskin. Dessverre var dette manuelle maskiner som var temmelige tunge å bruke. Jeg lærte aldri å bruke lillefingrene. Og det har jeg fortsatt med

Men jeg likte idéen med fargekodete taster. Skulle vi finne ut hvor en bokstav var plassert, måtte vi se opp på en plansje. Selv prøvde jeg i '98 å sette klistrelapper over alle bokstavene på tastaturet til den nye PC'n min. Det fungerte kun sånn noenlunde. Jeg hadde litt for mange diverse besøkende som bare skulle låne maskinen litt. Ja, ja, ja, de sa de skulle sette tilbake klistrelappene. Gjorde de det? Nei, nei & nei!

Dette kom jeg på da jeg leste en artikkel i digi.no: Mer effektivt med blankt tastatur. Alt det tekniske ble litt for teknisk for meg. Men jeg likte tanken på et tastatur som tvinger øynene opp på skjermen. Man ser ikke skrivefeilene man gjør hvis man har blikket ned på tastaturet. Se opp! Det å fjerne alle bokstavene, er kanskje litt drastisk. Men hva med å klistre over én tast i uka? I løpet av et halvt år, vet man hvor alle bokstavene er. Før året er omme, er alle tastene blanke.

Eller man kan gjøre det jeg har gjort med tastaturet på min bærbare. Jeg liker å taste med neglene. Disse neglene har tydeligvis skrapt bort de hvite markeringene. Det smågeniale med dette oppsettet, er at det kun er de flittigst brukte tastene som har blitt blanke