Alt min far ikke fortalte

Jeg har tidligere nevnt en bokomtale i forbindelse med en bygdebok. På mandag kom den på trykk i Finnmarken. Og i dag, 25/2, fikk jeg avisa tilsendt. Jo, det er gøy å se sitt eget navn på trykk.

Litt spesielt er dette med tanke på beskjeden jeg fikk forrige uka. En onkel døde; den siste i søskenflokken til min far. Jeg hadde ikke mye kontakt med denne onkelen. Kanskje traff jeg ham i '74, og jeg har kanskje pratet med ham på telefonen et par ganger de siste 30 årene. Men, som vanlig når folk dør, så får man høre litt mer. F.eks. at han var en meget hyggelig mann med en lun humor. Han var av de gamle lestadianerne, men kunne komme med noen gode og artige kommentarer, men avsluttet alltid et besøk med noen alvorsord.

Jeg fikk også vite at han hadde sittet i en stol og sunget en finsk sang til en finsk sykepleier. Da han var ferdig med sangen hadde han segnet om - og døde.

Som skrevet, kjente jeg ham ikke så spesielt godt. Men jeg fikk ganske så stor respekt for måten han tok farvel på. Kan nesten beskrives som 20 i stil

PS: Og bokomtalen? Jeg lot Word lagre den i HTML-format på en egen side.